Sikkerhet først
En discgolfdisk veier rundt 175 gram og kan gå over 100 km/t. Det er nok til å knuse en tann eller gi hjernerystelse. Derfor er den ene ubrytelige regelen: du kaster aldri når det er mennesker eller dyr i faresonen — heller ikke om de «sikkert flytter seg», og heller ikke om du «treffer aldri så langt til høyre».
- Vent. Er noen i nærheten av linja din, vent til de er trygt forbi. Det koster deg tjue sekunder.
- Se hele linja før du kaster, inkludert der disken kan havne hvis kastet går galt.
- Blindt hull? Send én i gruppen frem som utkikk, eller vent til du hører at gruppen foran er ferdig.
- Stå bak den som kaster, aldri på siden eller foran. Disker slippes noen ganger tidlig.
- Følg disken med øynene til den ligger stille — både din egen og medspillernes.
Å rope «fore»
«Fore!» er discgolfens og golfens felles varselrop. Det roper du høyt og umiddelbart hvis en disk er på vei mot noen — ikke som en unnskyldning etterpå, men som et varsel mens disken er i luften.
Hører du «fore», gjør du dette: snu deg mot lyden hvis du kan, dekk hodet med armene, og gjør deg liten. Ikke løp — du vet ikke hvor disken er.
Går en disk mot noen som ikke spiller, rop «fore» og gå bort og si unnskyld etterpå. Hvordan du håndterer et bomkast betyr mer for sportens omdømme enn hvor langt du kaster.
Turgåere, barn og hunder
Nesten alle norske baner deler areal med tursti, hundeluftere, akebakke eller lekeplass. De har like mye rett til å være der som deg — og i praksis har de forkjørsrett.
Turgåere har prioritet
Vent, vink dem forbi, og si hei. En blid discgolfer som slipper folk gjennom er den beste markedsføringen sporten har.
Barn og hunder er uforutsigbare
Et barn kan sette av i hvilken som helst retning, og en løs hund løper etter en flygende disk. Kast ikke før begge er trygt unna og under kontroll.
Kurven er ikke en lekeplass
Leker barn i kurven, spill videre til neste hull i stedet for å kaste. Det er ikke verdt risikoen.
Snakk med folk
Mange vet ikke at området er en discgolfbane. Forklar vennlig hvor linjene går — irritasjon oppstår nesten alltid av at folk ikke vet.
God skikk i gruppen
- Vær stille når andre kaster. Ingen prat, ingen bevegelse i synsfeltet, ingen mobil på høyttaler.
- Vent på tur. Den som ligger lengst fra kurven kaster først.
- Ikke gi råd du ikke er spurt om. Særlig ikke til nybegynnere midt i en runde.
- Hjelp med å se etter disker. Alle leter, alltid.
- Slipp raskere grupper forbi hvis du leter lenge eller er en stor gruppe.
- Hold tempoet. Vær klar til å kaste når det er din tur — velg disk og linje mens andre kaster.
- Ros gode kast, ikke kommenter dårlige. «Fin linje» koster ingenting.
Respekt for banen og baneeier
Baner ligger på kommunal grunn, i idrettslags områder eller på privat mark — nesten alltid etter en avtale noen har jobbet lenge for å få i havn. Én dårlig opplevelse kan koste hele banen.
- Ta med alt søppel, også snusposer, teip og ødelagt plast. Plukk gjerne opp andres.
- Ikke bryt greiner eller rydd «din egen» linje. Det er både brudd på reglene og hærverk.
- Hold deg unna dyrket mark, hager og beitemark — også når disken din ligger der. Spør før du henter, eller ta straffekastet.
- Respekter skilt og stengte hull. Er banen stengt for hekkesesong, vedlikehold eller arrangement, er den stengt.
- Lukk grinder etter deg og hold hunden i bånd der det kreves.
- Meld feil. Ødelagt kurv, veltet skilt eller farlig sti — si det til klubben, ikke bare til gruppen din.
De fem vanligste nybegynnerfeilene
- Å kaste når noen er innenfor rekkevidde. Alltid vent. Ingen unntak.
- Å glemme å rope «fore». Rop først, tenk etterpå.
- Å gå frem foran en som skal kaste. Stå bak, alltid.
- Å prate mens andre putter. De siste sekundene før en putt er hellige.
- Å ta seg selv for seriøst. Alle bommer. Ingen husker det.
Kort oppsummert: kast aldri mot mennesker, ta med søpla, la naturen være i fred, og vær grei mot de andre på banen. Klarer du de fire, kan du resten av etiketten.